mannskampen

Norges nye justisminister, Grete Faremo, tar opp arven etter Knut Storberget – justisministeren som bare greide å se på vold i nære relasjoner med øynene lukket, munnen igjen, og hendene for ørene.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kjære NRK. Hvordan er det mulig å fremstille fedre som monstre, og mødre som snille, i en tegnefilm om et barn som opplever et samlivsbrudd?
I filmen “Når mamma blir et monster” bekreftes igjen myten om den slemme far og den snille mor. Se den, og du skjønner straks poenget.

http://nrksuper.no/super/blog/nar-mamma-blir-et-monster/

Jeg blir enormt provosert av vinklingen! Filmen viser hvordan en mamma først sees på som et monster av barnet, som et resultat av samlivsbruddet, men gradvis forandrer seg til den gode. Hun flørter med nye menn, hun ler med venninner, og alt blir jo bare fint, men pappaen, han som kommer og henter til samvær, forblir den slemme. Det skremmende Monsteret. “Det tar lenger tid før pappa forandrer seg” er tegnefilmens budskap. Hvor henter man bakgrunnskunnskap om dette? Er det forskning som viser at barn ser fedre som slemme, og mødre som snille, etter et samlivsbrudd? Eller er det noen som gjerne vil at vi skal tro det er slik?
270.000 norske barn er ofre for samlivsbrudd. I de aller fleste tilfelle blir barna boende med mor. Mange flere mødre enn fedre er monstre mot ungene sine, faktisk, for undersøkelser viser både at
1. Mødre er oftere voldelige mot ungene.
2. Når far har daglig omsorg og mor samvær, sørger far for at mor har mer tid med ungene, enn fedre får når det er mor som har omsorgen.
Tenk om noen hadde laget en tegnefilm om en mor som forblir et monster, og en pappa som blir den snille og trygge? Jeg antar det ville blittt haraball, for det er jo så politisk ukorrekt som det bare kan bli. I et samfunn hvor fedre tilsidesettes ved samlivsbrudd, skal man vokte seg vel for å tenke på at det kanskje ofte er annerledes.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10028733

Overgrep mot barn er uhyrlige, enten de skjer i Norge eller andre steder, men det er viktig på huske på at overgripere ikke bare er “snuskete menn”. Barn i Gambia misbrukes også av norske kvinner. Denne sannheten får betydelig mindre oppmerksomhet!

Steinar Moslet, tidligere banksjef i Selbu i 33 år, har sammen med si britisk-gambiske kone Anna Taylor Moslet og tre gambiere, startet opp organisasjonen APAP (Against Pedophilia And Prostitution).

- Jeg har vært i Gambia hvert eneste år de siste 12-15 årene, og det er en stadig økning av europeere som drar til Gambia og utnytter barn, sier Moslet.

Han viser til at i turistområdene er det eldre europeiske kvinner som er sammen med yngre, gambiske menn som er det mest synlige.

- Denne pedofilibiten er mer gjemt utenfor turistområdene, sier Moslet.

Selv om det er flest menn som utnytter små barn, er det også flere kvinner som drar ned til Gambia for å utnytte barn seksuelt, sier Moslet.

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10028512

VG skal ha all ære av at de har ofret noen linjer også på denne overgrepsturismen, mens de fleste bare konsentrerer seg om avskyen mot den siktede nordmannen.

Også her hjemme står kvinner bak mange seksuelle overgrep. Straks skal en grusom historie fra Alvdal i Hedmark for retten. To av de tiltalte, er mødre. I Sverige er tjue kvinner siktet for barneporno etter en razzia som omfattet i alt 23 personer. De aller fleste siktede er altså kvinner.

Norske undersøkelser viser at kvinner står bak rundt en tredjedel av voldtektene av guttebarn. Oftest er det mødrene som voldtar barna sine. Det rammer ikke bare gutter. Også jenter er ofre for kvinnelige overgrep.

Dersom man laget en spørreundersøkelse i Norge om hvem som begår overgrep mot barn, ville de fleste svare MENN. Denne oppfatningen fører til at overgrepene kvinner står bak, ikke oppdages. Det er viktig å påpeke dette, fordi man risikerer at mange ofre ikke oppdages, eller får hjelp, nettopp fordi de fleste tror det bare står menn bak.

Justisminister Knut Storberget har gått inn for at nordMENN som er horekunder i utlandet, skal tas, og straffes på samme måte som de som kjøper sex her hjemme. Det betyr 25.000 kr i bot i trusselen om at politiet varsler arbeidsgiver. Med en velkjent og blomstrende sexturisme i blant annet Gambia, hvor blant annet norske husmødre er horekunder, burde det være en smal sak for norsk politi å få fakket noen av disse overgriperne og straffet dem….

http://www.klikk.no/produkthjemmesider/vimenn/article397159.ece

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10020903

Saken mot nordmannen som ble pågrepet i Gambia, vekker naturlig nok sterke følelser. Det er lov å bli forbanna når det er mistanke om at barn er utsatt for overgrep. Alle ofre for overgrep fortjener å bli sett og få hjelp. Derfor er det viktig å huske på at ikke bare menn er overgripere. Både kvinner og menn misbruker barn, men mistenker man kun menn, er det lett å overse ofrene for kvinners overgrep.

I Sverige er nå 20 kvinner tatt i en razzia i forbindelse med overgrepsbilder av barn , slik man tidligere kalte “barneporno”.  Den eldste kvinnen som er pågrepet, er 63 år. Noen blir forundret over at kvinner pågripes for dette, og at de innrømmer at de blir “tent” av overgrepsbilder og -filmer. Internett gjør slikt materiale lett tilgjengelig, men brukerne avslører også seg selv uten at de tenker på det. Nettopp det er grunnen til at de mange kvinnene ble tatt. “Barrneporno” er ikke bare noe som kjøpes i smug av snuskete menn. Det er tilgjengelig for de som søker det, og må viser det seg altså at også kvinner søker slikt materiale for spenningens og tenningens skyld. Det er ingen grunn til å tro at det er annerledes i Norge.

I det som ser ut til å være den groveste overgrepssaken her i landet på mange år, i Alvdal i Hedmark, er to av de fem tiltalte kvinner. Det er snakk om to foreldrepar. Saken kunne vært hos politiet tidligere, men en av kvinnene kjente angivelig noen i barnevernet. Kanskje derfor hun ikke ble mistenkt?

Kvinner utgjør en svært synlig del av statistikken når det gjelder overgrep. Den statsstøttede nettsiden utsattmann, melder dette:

“Senter for seksuelt misbrukte menn (SSMM) i Oslo rapporterer om at en av tre (32 %) av mennene de er i kontakt med, er utsatt for overgrep av kvinner. At kvinner forgriper seg på gutter eller menn er derfor ikke et sjeldent unntak, men noe som forekommer forholdsvis ofte. I de fleste tilfeller der kvinner forgriper seg på gutter eller menn, kjenner den utsatte overgriperen. 50 % av de kvinnelige overgriperne, forgriper seg på sine egne barn. I disse tilfellene er ettervirkningene av overgrepene ofte svært alvorlig og relasjonen er mer preget av vold.”

Seksti prosent av barna som utsettes for seksuelle overgrep i barnahage, skal også være utsatt for overgrep fra kvinner.

Mannen er tradisjonelt den som er mest befengt med et “misbruks-image” når det gjelder sex. En såkalt “horekunde”, hva er det? Jo, en mann. Eller…? Her handler norske, voksne kvinner sex av gutter:

http://www.klikk.no/produkthjemmesider/vimenn/article397159.ece

Og det er altså i samme land hvor nordmannen nå er pågrepet sammen med barn.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10012790

Barneombud Reidar Hjermann rister på hodet av rettsavgjørelsen hvor et foreldrepar er frifunnet for vold. Det skulle bare mangle. Men når det gjelder et flertall av voldsutsatte barn i Norge, har han er innstilling som best kan karakteriseres som et overgrep mot ofrene. Hjermann tier om den vold flest barn utsettes for, nemlig mødres vold mot barna sine, men er svært oppsatt på å hindre barn i å ha samvær med fedre som utøver vold.

Norske politikere, med Storberget og Lysbakken i spissen, vil ha oss til å tro at det er pappa som mishandler ungene oftest. De ivrer for å hjelpe barn som “utsettes for vold under samvær”. Samvær er jo ensbetydende med far, fordi nesten alle landets skilsmissebarn, 270.000 i tallet, bor hos mor. Storberget og Lysbakken vil at barn skal kunne holdes unna far, uten bevis for vold. Det skal være nok at mor hevder han har vært slem mot henne eller ungene. Men de sier ikke et pip om hvordan man skal håndtere den mest omfattende volden, som mor står bak!

Hjermann følger denne politikken, selv om den er feil! Det er viktig å vite at det er MAMMA som oftest bruker vold mot ungene, ikke pappa. Og høyrisikogruppen er enslige mødre. Den omfattende NOVA-undersøkelsen sier:
http://www.vfb.no/xp/pub/venstre/rod/tema/vold/261281

Lenge etter at denne undersøkelsen ble kjent, sendte barneombudet en delrapport til FN, der han talte varmt om å hjelpe barn som utsettes for vold hos samværsforelder (les far). Han sa ikke et pip om mødrene i rapporten, men nevnte dem såvidt FØR rapporten ble laget:
I et intervju med NRK sa han nemlig at han ønsker mer oppmerksomhet rundt voldsproblemer i familien.
- Når det kommer til vold, så er kanskje mannen litt mer befengt med et slags ”volds-image” enn det kvinnene er. Det er på tide å åpne øynene og se at også mor kan være den som utøver vold, sa Hjermann til NRK.
Intervjuet ble publisert 25.10.2006. “Også mor kan…”. Han burde vel kjenne til undersøkelsene om familievold, som sier at mor absolutt kan. Men han tier.

Jeg vet ikke hva han ville sagt om rettsavgjørelsen i Stavanger dersom det var en mor som var frifunnet, men jeg håper for ofrenes del at han ville reagert like hoderystende som han gjør nå, når både en far og en mor har vært tiltalt.

Og jeg har et juleønske til de tre maktpersonene i Norge som kanskje har mest å si når det gjelder barns oppvekst, og vold: Justisminister Knut Storberget, barne- og likestillingsminister Audun Lysberget og barneombud Reidar Hjermann. Mitt ønske er at de kan være voksne nok til å se på hele voldsproblematikken i deres videre arbeid. Hvert fjerde barn er utsatt for vold, de fleste altså av mor, og når disse tre maktpersonene lukker øynene for dette ved å ikke omtale det eller ta stilling til det, fordi det er “voldelige menn” som er det politisk korrekte å snakke om, er det etter mitt syn et grovt overgrep mot de mange barna det er snakk om.

De tre er foreldre selv, tildels med helt små barn, og jeg håper aldri de kommer i den situasjon at de opplever samlivsbrudd og blir “samværsfedre”. (Så opptatt de er av sin karriere, med påfølgende liten tid til, ungene, er de jo i høyrisikogruppen for å bli samværsfedre, og ikke få den daglige omsorg.) Hva skulle de gjøre, om en hevngjerrig eks beskylder dem for å være “slem” og vil nekte dem kontakt med sine egne barn? Og hva skulle de gjøre, om de opplevde at barnet var utsatt for vold hos mor, mens de er tvunget til å levere barnet tilbake etter endt samvær. Ingen samværspappa i Norge kan nemlig unnlate å levere tilbake. Bare mor kan nekte å levere barnet UT. For vold er bgare et samværsproblem. Hilsen Hjermann, Storberget og Lysbakken.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/foreldrevold/artikkel.php?artid=10017122

Regjeringens millionsatsing for å hjelpe barn som lever med et høyt konfliktnivå etter samlivsbrudd, skal bli interessant å se på. Jeg er redd det kommer enda flere tiltak som skal ramme pappaene. I fjor kom justisministeren på banen med et forslag om at fedre som beskyldes for vold,. skal nektes samvær med ungene. I forrige måned kom Lysbakkens kvinnepanel med det samme. Det skal ikke stilles noen som helst krav til bevis. Mors påstand er nok.

Dette er en gavepakke til mødrene i triste familiekonflikter, spesielt når en vet at fordelingen av vold i parforhold er cirka 50/50 mellom kvinner og menn. Fedre får ingen mulighet til å si fra om vold, selv om det er en kjennsgjerning at mange menn er voldsutsatt av sin partner.

I tillegg er det et faktum at det er mødrene som er mest voldelige mot egne barn. En omfattende undersøkelse (NOVA-undersøkelsen i 2007) slo fast at mødre er langt mer voldelige mot ungene enn fedrene. For å forsøke å bortforklare dette, hevdes det at det er fordi flest mødre har omsorgen for barna. Javel, men vet vi noe om hvordan det ville vært hvis det var flest fedre som hadde dette? Nei, vi vet ingen ting! Det vi imidlertid vet, er at kvinners vold mot menn ikke tas alvorlig verken av politi, påtalemyndighet eller rettsvesen, og mødres vold mot  barn (til tross for at omfanget av mødres vold er større enn fedres vold) sjelden fører til politisaker eller straff.

Gjennom mitt engasjement i mannskampen.no fikk jeg nylig se dokumentasjon på denne urettferdigheten: Et barn har fortalt tre forskjellige faginstanser (psykolog, barnevern og fastlege) at mor mishandler. Far til barnet, som har samvær, politianmeldte forholdet. Barnet kunne gjennomgå dommeravhør, men politiet ønsket ikke dette, og henla deretter saken pga mangel på bevis. Beviset kunne de fått ved et dommeravhør!

Også barnevernet henla, til tross for at barnet under et hjemmebesøk fortalte dem om straffbar vold, og ba om hjelp med moren! Den fortvilte faren kommer ingen vei, men opplever i stedet at han blir sett på som en konfliktmaker fordi han forsøker å hjelpe barnet. Barnevernet har også gjort det klart for denne faren at dersom moren skulle bli dømt for vold, kan hun nekte far å få barnet. Det blir plassert i fosterhjem, og han må betale omkostningene ved rettssak for å forsøke å få sitt eget barn hjem. Går han til sak mot moren for å få daglig omsorg fordi barnet er voldsutsatt, må han også dekke alle utgifter, selv om han skulle vinne fram!

Skulle han finne på å beholde barnet hjemme etter samvær pga volden det blir utsatt for, vil politiet hente barnet hjem til mor (les overgreper). Han risikerer da å miste all kontakt med barnet sitt. Dersom det var HAN som ble beskyldt for å være voldelig (mot mor eller barn) kunne hun fritt beholde barnet hos seg og nekte samvær, med velsignelse fra justisministeren og kvinneutvalget, Lysbakken og barneombudet. Også barneombudet har stilt seg på linje med dette synet: Barn skal holdes borte fra voldelig samvær! Man han sier ingen ting om vold der barnet bor, og det er jo der (hos mor) at det forekommer oftest!

Saker som dette skaper fortvilte mennesker, og bare en kjønnsnøytral behandling av samlivsbrudd, barnefordeling og familiekonflikter, kan gjøre situasjonen bedre. Med de signalene som er kommet til nå, er det svært lite sannsynlig at vi vil få en bedring, verken for fedre eller barn!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/foreldrevold/artikkel.php?artid=10017675

Til tross for at mødrene er verre enn fedrene til å mishandle egne barn, gjenspeiles dette verken hos politiet, rettsapparatet eller i VGs reportasjer. Det er et ensidig fokus på voldelige menn, og dette er et overgrep mot de mange barna som utsettes for vold av mødre/stemødre.

I 2007 vakte NOVA-undersøkelsen oppsikt fordi det for første gang i Norge ble påvist at flest barn mishandles av moren sin. Det gjelder såvel den groveste volden, som de mildere (men likevel straffbare) voldshandlingene.

http://pub.tv2.no/nettavisen/innenriks/article1461322.ece

Dette er NOVA-undersøkelsen i sin helhet:

http://www.nova.no/id/15705.0

Argumentene imot disse fakta om vold i nære relasjoner, er at mor oftere enn far er sammen med barna. Javel, men hva så? Er det ikke så vondt å bli slått da, eller? Når flest menn kjører som griser i trafikken, skal vi da se gjennom fingrene på dette fordi det er flest menn som kjører bil? Fagfolk mener at mors mishandling oppleves enda verre!

Overlege Jens Grøgaard er blant landets fremste eksperter på vold mot barn. Han mener mødres mishandling ikke oppdages fordi vi ikke er villig til å se den:

http://www.nrk.no/nyheter/1.1210218

Risikogruppen er enslige mødre. 270.000 norske barn er ofre for samlivsbrudd, og nesten alle disse bor hos mor. Her har ofte ikke far noen mulighet til å hjelpe, og forsøker han å avdekke vold, vil han kjapt bli møtt med argumenter om at han skaper konflikter. Han har “alle mot seg”, helt opp til justisministeren og barneombudet, som begge fokuserer på vold ved SAMVÆR. Samvær er jo ensbetydende med far. Knut Storberget har sagt at barn bør holdes unna forelderen ved den minste mistanke om vold ved samvær, og Reidar Hjermann har skrevet det samme i en delrapport til FN. Hvorfor griper ikke disse også fatt i problemet med voldelige mødre? Det virker som det er bevisst politikk.

Det ser ut til å være uendelig mye vanskeligere å få dømt en mor enn en far, og mye av årsaken må politikere og media ta.  Jeg har enda ikke sett en norsk journalist som har baller nok til å få et likestilt bilde av vold i nære relasjoner. Det politisk korrekte er å hakke på fedrene/mennene, til tross for at virkeligheten er en helt annen.

Dette usynliggjør de mange flere ofrene for mors vold, og er dermed et grovt overgrep mot disse barna!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

http://www.vg.no/nyheter/uten-annonser/artikkel.php?artid=10006634

Tragedien på Nøtterøy for fire år siden, rystet Norge. En pappa drepte blant annet sin egen sønn, før han tok sitt liv på et jorde mens politiet skjøt mot ham. Som et ledd i sin reportasjeserie om foreldres drap på egne barn, har VG intervjuet mor til gutten som ble brutalt drept. I løpet av de fire årene som har gått, har historien om pappaen og gutten hans, endret karakter. Borte er beskrivelsene av en pappa som var veldig glad i og knyttet til sønnen sin. Nå fortelles historien om en pappa som bare hadde sporadisk kontakt med sin egen sønn. Det stemmer ikke med historien vi den gang fikk lese.

Jeg føler at det er et vanskelig område å kommentere. Pappaen er død, gutten likeså. Mammen lever, og tragedien vil alltid følge henne. Likevel: Av hensyn til de mange pappaene som kjemper for samvær med egne barn, vil jeg påpeke følgende fakta vi fikk servert gjennom samme avis den gang tragedien skjedde, og jeg spør: Hvorfor er historien blitt endret? Jeg har klippet ut følgende:

“En av teoriene politiet etterforsker er om gjerningsmannen kan ha vært i konflikt med ekssamboeren om samværsretten til deres felles sønn.”

“Ifølge naboer VG har snakket med ønsket mannen å se sønnen oftere enn han gjorde.”

“En nabo i Sandefjord opplyser til Dagbladet.no at 38-åringens sønn tidligere ofte var på besøk hos faren og bestefaren i Sandefjord. Men de siste par årene har besøkene opphørt.”

“- Han nevnte i flere samtaler at han aldri fikk se sønnen, og sa at han «ikke var særlig blid» på guttens mor. Hun holdt sønnen igjen så han ikke fikk se faren sin, mente han, forteller naboen.”

Andre avisoppslag fortalte den gang om naboer som så en pappa og en sønn som hadde fine og jevnlige samvær, og et fint samspill. Dette var altså en virkelighet som er ganske fjernt unna denne formuleringen i dagens VG. Her står det nemlig:

“Faren hadde hatt sporadisk kontakt med sønnen siden samlivsbruddet for mange år siden.”

Er det den samme pappaen og sønnen vi snakker om, eller er det en helt annen historie? Det er jo ikke riktig!

Er det  VGs journalist som hopper så lettbeint over sakens fakta, eller passer det hennes bare så altfor godt å formulere seg slik? For det vi leser, er jo at her handler det om en pappa som slett ikke hadde noen særlig kontakt med sønnen sin, Og så kommer han og dreper ham brutalt. Det føyer seg jo passelig inn i bildet av menn og fedre. De er voldelige og slemme.

Det jeg skriver her, skal ikke rettferdiggjøre eller unnskylde de brutale drapene. Det finnes intet forsvar for slike handlinger! Men det kan finnes forklaringer! Og bare ved å være åpne om årsakene, kan vi ha mulighet til å avverge nye tragedier. Jeg merker meg at politikere kom på banen i etterkant av denne tragedien, og ville gjøre noe med barn som var utsatt for vold ved samvær. Fint det, men et så totalt bomskudd i forhold til denne tragedien! Det var ikke dèt det dreide seg om i det hele tatt! Så langt jeg kan se dreide det seg om en pappa og gutten hans. De hadde det fint sammen, fortalte naboene. Så opphørte samværene. Pappaen ble dypt fortvilet. Så skjedde tragedien.

Samlivbrudd og konflikter om barna, ligger bak flere tragedier. Underveis i slike saker er det mange muligheter til å gjøre noe, for å unngå at det skjer triste ting. Det kan for eksempel gjøres ved at egnede instanser går inn for å hjelpe barnet å få kontakt med begge sine foreldre. Selv om den ene av forelderen ikke vil at den andre skal se barnet sitt, kanskje på grunn av hevnlyst! Det er nemlig ikke uvanlig. Og at den forelderen som ikke får se barnet sitt (uten grunn), får nødvendig bistand. For det å miste sitt barn er en livskrise. Kanskje større enn vi tør tenke på. Og det kan i høyeste grad være en livskrise for barnet også.

Jeg vet ingen ting om årsaker og sammenhenger i forbindelse med tragedien på Nøtterøy for fire år siden. Jeg bare undrer meg over hvordan en virkelighet blir visket fullstendig vekk.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/foreldrevold/artikkel.php?artid=10007426

Ingen vold kan unnskyldes, la det være helt klart. Likevel synes jeg det er på sin plass å stille spørsmålstegn ved alle undersøkelsene som fremhever menn som spesielt stygge og ondsinnede. Det viser seg jo nemlig at kvinner like ofte som menn er voldelige mot den andre. Det er bare den aller groveste (og sjeldneste) volden, hvor menn dominerer på statistikken.

Kilde blant annet her:

http://pub.tv2.no/nettavisen/innenriks/article312085.ece

Når jeg nå leser VG`s artikkel om vold og rus, der det framgår at voldsutsatte kvinner forteller at det skjedde i forbindelse med rus, fester jeg meg ved følgend:

Hvorfor leser jeg ingen ting om hvem som var ruset? Hvem som slo? Slo begge? Var det kanskje mye mer vold (fysisk og psykisk) fra kvinnen mot mannen får det endte med en sak hvor kvinnen hevdet seg voldsutsatt og mannene var den skyldige? Om vi forutsetter at begge de to voksne personene, ruset seg, og begge to slo, hva da?

En norsk sosiolog peker på følgende: Når det gjelder kvinners vold mot menn, er det enda mindre legitimt, mishandling regnes som svært ukvinnelig. At det faktisk skjer, feies i stor grad under teppet, noe media er med på med sin fokusering på menns vold mot kvinner. At menn er utsatt for mishandling fra kvinner bryter så totalt med mannsrollen. Det er ikke mange menn som våger å fortelle det til noen, for da møtes de med holdningen: Hva er galt med deg som lar deg slå av en kvinne? Derfor er det kanskje enda mer skyld og skam forbundet med å bli mishandlet av en kvinne enn av en mann.

Kildeartikkel:

http://www.sinnetshelse.no/artikler/kvinner_mish.htm

De voldelige jentene finner vi helt ned på barne- og ungdomsstadiet. I motsetning til en del menn, slutter de med gjengrelatert vold når de blir voksne, men hva i privatlivet? Er det noen av disse vi finner igjen som voldsutsatte kvinner, der det ikke blir stilt spørsmål som de jeg stilte nettopp? Hvem ruset seg? Hvem slo? Hvem fikk skylden?

http://kilden.forskningsradet.no/c17251/artikkel/vis.html?tid=69252

Jeg savner norske journalisters og forskeres forhold til det totale voldsbildet. Det vi vet, som er fastslått gjennom store, norske undersøkelser, er at mamma slår barna mest. Hun er like ofte grovt voldelig som pappa er, og langt oftere utøver hun andre voldsformer.

http://www.nrk.no/nyheter/1.4142309

Kvinner er like ofte som menn, voldelige mot partneren. Til tross for dette, fokuseres det fremdeles nesten utelukkende på mannen og faren som voldsutøver.

Dette går helt inn i regjeringen, hvor justisminister Knut Storberget er en av de fremste talsmenn for dette. Menn og fedre er de slemme, ferdig med det!

http://mannskampen.blogspot.com/2009/06/mdre-oftere-voldelige-enn-fedre.html

Hvis man gjentar en løgn ofte nok, vil folk tro den er sann.

Eksempelvis i dette oppslaget, dokumenterer Storberget sin ensidige fresmtilling:

http://www.fontene.no/nyheter/article4843168.ece

- Skal vi komme videre i forhold til denne kriminaliteten (vold mot kvinner og barn) må mennene komme på banen, sier Storberget.

Jeg lurer da på hvordan vi skal komme videre i forhold til kriminaliteten som rammer menn (fra kvinners side) og barn (fra kvinners side). Det burde være en utfordring for norske journalister og forskere å se på dette. I likestillingens navn!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/foreldrevold/artikkel.php?artid=10005572

Barneminister Audun Lysbakken vil gjøre det vanskeligere for voldelige foreldre å være sammen med barna sine. Bra! Med den nye barneloven som gir totalforbud mot fysisk avstraffelse og psykisk vold mot barn, ligger det an til håp for unger som lever med vold i hjemmet. Mødre er oftere voldelige mot barn enn fedre, og høyrisikogruppen er enslige foreldre. De aller fleste barna etter samlivsbrudd i Norge, bor med mor. 25 prosent av ungdom som er spurt, oppgir at de er utsatt for vold fra en forelder. Mor er verst.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=135260

Dette er et faktum, påvist og kommentert blant annet i to store, norske undersøkelser i 2007. Blant disse NOVA-undersøkelsen:

http://pub.tv2.no/nettavisen/innenriks/article1461322.ece

Men hvem er det Lysbakken vil hjelpe? Barneministeren opererer med uttrykket “de som har samvær” når han vil redde barna. Det samme har justisminister Knut Storberget gjort tidligere. Det er samvær det er snakk om. Hvem har samvær? Fedrene! De som altså er minst voldelige mot egne barn. Det samme er “voldsdømte foreldre”, fordi det absolutt hører til sjeldenhetene at mor blir dømt for vold – til tross for undersøkelsene som viser hvem som er mest voldelig.

Det er grunn til å frykte at barneministeren vil gjøre som justisministeren; La mange ofre for vold i stikken! Justisministeren har tatt til orde for at mødre bør nekte far samvær med barna selv om hun ikke har bevis for vold. Dette er en gyllen gulrot i vanskelige barnefordelingssaker! En far med samvær, har i dag ingen muligheter til å hjelpe sine egne barn om de blir utsatt for vold hos mor/i mors hjem, der de bor til daglig. Blir far “vanskelig”, kan hun jo bare nekte ham samvær. Et skremmende eksempel på hvordan det kan gå, er Christoffer-tragedien. Gutten som ble mishandlet til døde i mors hjem av hennes nye samboer, mens guttens biologiske far ble nektet samvær.

Den offisielle holdningen til vold i nære relasjoner, der menn/fedre ustanselig pekes på som voldsutøvere, til tross for ny og omfattende kunnskap om at dette er et skjevt bilde av samfunnet, ser ikke ut til å endre seg. I takt med fedres stadig sterkere krav om å være en del av sine barns hverdag, fokuseres det stadig mer på at menn er “slemme”. Det kan neppe være så enkelt som at de to ministerne, og barneombud Reidar Hjermann, som tuter i samme koret, ikke forstår bedre. Jeg spør meg om det er en bevisst politikk, i et samfunn hvor fedre blir stadig viktigere for barna. Barneombudet mener at mer likestilling mellom foreldrene, kan være skadelig for barna. Det at far kommer på banen – som far! – er blitt et problem. Det tviholdes på mor som eneomsorgsperson, og hva er vel bedre da enn å bruke voldsstempelet på far? Burde det ikke være like aktuelt å frata den som har daglig omsorg for barnet, oftest mor, omsorgen? Når det fastslås at hun er et enda større problem for barna? Er det ikke er overgrep mot barna å ikke ta hensyn til dette?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende