mannskampen

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/foreldrevold/artikkel.php?artid=10017675

Til tross for at mødrene er verre enn fedrene til å mishandle egne barn, gjenspeiles dette verken hos politiet, rettsapparatet eller i VGs reportasjer. Det er et ensidig fokus på voldelige menn, og dette er et overgrep mot de mange barna som utsettes for vold av mødre/stemødre.

I 2007 vakte NOVA-undersøkelsen oppsikt fordi det for første gang i Norge ble påvist at flest barn mishandles av moren sin. Det gjelder såvel den groveste volden, som de mildere (men likevel straffbare) voldshandlingene.

http://pub.tv2.no/nettavisen/innenriks/article1461322.ece

Dette er NOVA-undersøkelsen i sin helhet:

http://www.nova.no/id/15705.0

Argumentene imot disse fakta om vold i nære relasjoner, er at mor oftere enn far er sammen med barna. Javel, men hva så? Er det ikke så vondt å bli slått da, eller? Når flest menn kjører som griser i trafikken, skal vi da se gjennom fingrene på dette fordi det er flest menn som kjører bil? Fagfolk mener at mors mishandling oppleves enda verre!

Overlege Jens Grøgaard er blant landets fremste eksperter på vold mot barn. Han mener mødres mishandling ikke oppdages fordi vi ikke er villig til å se den:

http://www.nrk.no/nyheter/1.1210218

Risikogruppen er enslige mødre. 270.000 norske barn er ofre for samlivsbrudd, og nesten alle disse bor hos mor. Her har ofte ikke far noen mulighet til å hjelpe, og forsøker han å avdekke vold, vil han kjapt bli møtt med argumenter om at han skaper konflikter. Han har “alle mot seg”, helt opp til justisministeren og barneombudet, som begge fokuserer på vold ved SAMVÆR. Samvær er jo ensbetydende med far. Knut Storberget har sagt at barn bør holdes unna forelderen ved den minste mistanke om vold ved samvær, og Reidar Hjermann har skrevet det samme i en delrapport til FN. Hvorfor griper ikke disse også fatt i problemet med voldelige mødre? Det virker som det er bevisst politikk.

Det ser ut til å være uendelig mye vanskeligere å få dømt en mor enn en far, og mye av årsaken må politikere og media ta.  Jeg har enda ikke sett en norsk journalist som har baller nok til å få et likestilt bilde av vold i nære relasjoner. Det politisk korrekte er å hakke på fedrene/mennene, til tross for at virkeligheten er en helt annen.

Dette usynliggjør de mange flere ofrene for mors vold, og er dermed et grovt overgrep mot disse barna!

Vurdert til: av 4 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

http://www.vg.no/nyheter/uten-annonser/artikkel.php?artid=10006634

Tragedien på Nøtterøy for fire år siden, rystet Norge. En pappa drepte blant annet sin egen sønn, før han tok sitt liv på et jorde mens politiet skjøt mot ham. Som et ledd i sin reportasjeserie om foreldres drap på egne barn, har VG intervjuet mor til gutten som ble brutalt drept. I løpet av de fire årene som har gått, har historien om pappaen og gutten hans, endret karakter. Borte er beskrivelsene av en pappa som var veldig glad i og knyttet til sønnen sin. Nå fortelles historien om en pappa som bare hadde sporadisk kontakt med sin egen sønn. Det stemmer ikke med historien vi den gang fikk lese.

Jeg føler at det er et vanskelig område å kommentere. Pappaen er død, gutten likeså. Mammen lever, og tragedien vil alltid følge henne. Likevel: Av hensyn til de mange pappaene som kjemper for samvær med egne barn, vil jeg påpeke følgende fakta vi fikk servert gjennom samme avis den gang tragedien skjedde, og jeg spør: Hvorfor er historien blitt endret? Jeg har klippet ut følgende:

“En av teoriene politiet etterforsker er om gjerningsmannen kan ha vært i konflikt med ekssamboeren om samværsretten til deres felles sønn.”

“Ifølge naboer VG har snakket med ønsket mannen å se sønnen oftere enn han gjorde.”

“En nabo i Sandefjord opplyser til Dagbladet.no at 38-åringens sønn tidligere ofte var på besøk hos faren og bestefaren i Sandefjord. Men de siste par årene har besøkene opphørt.”

“- Han nevnte i flere samtaler at han aldri fikk se sønnen, og sa at han «ikke var særlig blid» på guttens mor. Hun holdt sønnen igjen så han ikke fikk se faren sin, mente han, forteller naboen.”

Andre avisoppslag fortalte den gang om naboer som så en pappa og en sønn som hadde fine og jevnlige samvær, og et fint samspill. Dette var altså en virkelighet som er ganske fjernt unna denne formuleringen i dagens VG. Her står det nemlig:

“Faren hadde hatt sporadisk kontakt med sønnen siden samlivsbruddet for mange år siden.”

Er det den samme pappaen og sønnen vi snakker om, eller er det en helt annen historie? Det er jo ikke riktig!

Er det  VGs journalist som hopper så lettbeint over sakens fakta, eller passer det hennes bare så altfor godt å formulere seg slik? For det vi leser, er jo at her handler det om en pappa som slett ikke hadde noen særlig kontakt med sønnen sin, Og så kommer han og dreper ham brutalt. Det føyer seg jo passelig inn i bildet av menn og fedre. De er voldelige og slemme.

Det jeg skriver her, skal ikke rettferdiggjøre eller unnskylde de brutale drapene. Det finnes intet forsvar for slike handlinger! Men det kan finnes forklaringer! Og bare ved å være åpne om årsakene, kan vi ha mulighet til å avverge nye tragedier. Jeg merker meg at politikere kom på banen i etterkant av denne tragedien, og ville gjøre noe med barn som var utsatt for vold ved samvær. Fint det, men et så totalt bomskudd i forhold til denne tragedien! Det var ikke dèt det dreide seg om i det hele tatt! Så langt jeg kan se dreide det seg om en pappa og gutten hans. De hadde det fint sammen, fortalte naboene. Så opphørte samværene. Pappaen ble dypt fortvilet. Så skjedde tragedien.

Samlivbrudd og konflikter om barna, ligger bak flere tragedier. Underveis i slike saker er det mange muligheter til å gjøre noe, for å unngå at det skjer triste ting. Det kan for eksempel gjøres ved at egnede instanser går inn for å hjelpe barnet å få kontakt med begge sine foreldre. Selv om den ene av forelderen ikke vil at den andre skal se barnet sitt, kanskje på grunn av hevnlyst! Det er nemlig ikke uvanlig. Og at den forelderen som ikke får se barnet sitt (uten grunn), får nødvendig bistand. For det å miste sitt barn er en livskrise. Kanskje større enn vi tør tenke på. Og det kan i høyeste grad være en livskrise for barnet også.

Jeg vet ingen ting om årsaker og sammenhenger i forbindelse med tragedien på Nøtterøy for fire år siden. Jeg bare undrer meg over hvordan en virkelighet blir visket fullstendig vekk.

Vurdert til: av 2 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/foreldrevold/artikkel.php?artid=10007426

Ingen vold kan unnskyldes, la det være helt klart. Likevel synes jeg det er på sin plass å stille spørsmålstegn ved alle undersøkelsene som fremhever menn som spesielt stygge og ondsinnede. Det viser seg jo nemlig at kvinner like ofte som menn er voldelige mot den andre. Det er bare den aller groveste (og sjeldneste) volden, hvor menn dominerer på statistikken.

Kilde blant annet her:

http://pub.tv2.no/nettavisen/innenriks/article312085.ece

Når jeg nå leser VG`s artikkel om vold og rus, der det framgår at voldsutsatte kvinner forteller at det skjedde i forbindelse med rus, fester jeg meg ved følgend:

Hvorfor leser jeg ingen ting om hvem som var ruset? Hvem som slo? Slo begge? Var det kanskje mye mer vold (fysisk og psykisk) fra kvinnen mot mannen får det endte med en sak hvor kvinnen hevdet seg voldsutsatt og mannene var den skyldige? Om vi forutsetter at begge de to voksne personene, ruset seg, og begge to slo, hva da?

En norsk sosiolog peker på følgende: Når det gjelder kvinners vold mot menn, er det enda mindre legitimt, mishandling regnes som svært ukvinnelig. At det faktisk skjer, feies i stor grad under teppet, noe media er med på med sin fokusering på menns vold mot kvinner. At menn er utsatt for mishandling fra kvinner bryter så totalt med mannsrollen. Det er ikke mange menn som våger å fortelle det til noen, for da møtes de med holdningen: Hva er galt med deg som lar deg slå av en kvinne? Derfor er det kanskje enda mer skyld og skam forbundet med å bli mishandlet av en kvinne enn av en mann.

Kildeartikkel:

http://www.sinnetshelse.no/artikler/kvinner_mish.htm

De voldelige jentene finner vi helt ned på barne- og ungdomsstadiet. I motsetning til en del menn, slutter de med gjengrelatert vold når de blir voksne, men hva i privatlivet? Er det noen av disse vi finner igjen som voldsutsatte kvinner, der det ikke blir stilt spørsmål som de jeg stilte nettopp? Hvem ruset seg? Hvem slo? Hvem fikk skylden?

http://kilden.forskningsradet.no/c17251/artikkel/vis.html?tid=69252

Jeg savner norske journalisters og forskeres forhold til det totale voldsbildet. Det vi vet, som er fastslått gjennom store, norske undersøkelser, er at mamma slår barna mest. Hun er like ofte grovt voldelig som pappa er, og langt oftere utøver hun andre voldsformer.

http://www.nrk.no/nyheter/1.4142309

Kvinner er like ofte som menn, voldelige mot partneren. Til tross for dette, fokuseres det fremdeles nesten utelukkende på mannen og faren som voldsutøver.

Dette går helt inn i regjeringen, hvor justisminister Knut Storberget er en av de fremste talsmenn for dette. Menn og fedre er de slemme, ferdig med det!

http://mannskampen.blogspot.com/2009/06/mdre-oftere-voldelige-enn-fedre.html

Hvis man gjentar en løgn ofte nok, vil folk tro den er sann.

Eksempelvis i dette oppslaget, dokumenterer Storberget sin ensidige fresmtilling:

http://www.fontene.no/nyheter/article4843168.ece

- Skal vi komme videre i forhold til denne kriminaliteten (vold mot kvinner og barn) må mennene komme på banen, sier Storberget.

Jeg lurer da på hvordan vi skal komme videre i forhold til kriminaliteten som rammer menn (fra kvinners side) og barn (fra kvinners side). Det burde være en utfordring for norske journalister og forskere å se på dette. I likestillingens navn!

Vurdert til: av 0 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/foreldrevold/artikkel.php?artid=10005572

Barneminister Audun Lysbakken vil gjøre det vanskeligere for voldelige foreldre å være sammen med barna sine. Bra! Med den nye barneloven som gir totalforbud mot fysisk avstraffelse og psykisk vold mot barn, ligger det an til håp for unger som lever med vold i hjemmet. Mødre er oftere voldelige mot barn enn fedre, og høyrisikogruppen er enslige foreldre. De aller fleste barna etter samlivsbrudd i Norge, bor med mor. 25 prosent av ungdom som er spurt, oppgir at de er utsatt for vold fra en forelder. Mor er verst.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=135260

Dette er et faktum, påvist og kommentert blant annet i to store, norske undersøkelser i 2007. Blant disse NOVA-undersøkelsen:

http://pub.tv2.no/nettavisen/innenriks/article1461322.ece

Men hvem er det Lysbakken vil hjelpe? Barneministeren opererer med uttrykket “de som har samvær” når han vil redde barna. Det samme har justisminister Knut Storberget gjort tidligere. Det er samvær det er snakk om. Hvem har samvær? Fedrene! De som altså er minst voldelige mot egne barn. Det samme er “voldsdømte foreldre”, fordi det absolutt hører til sjeldenhetene at mor blir dømt for vold – til tross for undersøkelsene som viser hvem som er mest voldelig.

Det er grunn til å frykte at barneministeren vil gjøre som justisministeren; La mange ofre for vold i stikken! Justisministeren har tatt til orde for at mødre bør nekte far samvær med barna selv om hun ikke har bevis for vold. Dette er en gyllen gulrot i vanskelige barnefordelingssaker! En far med samvær, har i dag ingen muligheter til å hjelpe sine egne barn om de blir utsatt for vold hos mor/i mors hjem, der de bor til daglig. Blir far “vanskelig”, kan hun jo bare nekte ham samvær. Et skremmende eksempel på hvordan det kan gå, er Christoffer-tragedien. Gutten som ble mishandlet til døde i mors hjem av hennes nye samboer, mens guttens biologiske far ble nektet samvær.

Den offisielle holdningen til vold i nære relasjoner, der menn/fedre ustanselig pekes på som voldsutøvere, til tross for ny og omfattende kunnskap om at dette er et skjevt bilde av samfunnet, ser ikke ut til å endre seg. I takt med fedres stadig sterkere krav om å være en del av sine barns hverdag, fokuseres det stadig mer på at menn er “slemme”. Det kan neppe være så enkelt som at de to ministerne, og barneombud Reidar Hjermann, som tuter i samme koret, ikke forstår bedre. Jeg spør meg om det er en bevisst politikk, i et samfunn hvor fedre blir stadig viktigere for barna. Barneombudet mener at mer likestilling mellom foreldrene, kan være skadelig for barna. Det at far kommer på banen – som far! – er blitt et problem. Det tviholdes på mor som eneomsorgsperson, og hva er vel bedre da enn å bruke voldsstempelet på far? Burde det ikke være like aktuelt å frata den som har daglig omsorg for barnet, oftest mor, omsorgen? Når det fastslås at hun er et enda større problem for barna? Er det ikke er overgrep mot barna å ikke ta hensyn til dette?

Vurdert til: av 2 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/foreldrevold/artikkel.php?artid=10005373

Justisminister Knut Storberget skal også ta tak i VG`s reportasjeserie om foreldre som dreper sine barn/vold mot barn. Nå vil han sende besøkspoliti hjem til risikofamilier. Jeg lurer på hva en risikofamilie er i Storbergets verden? Jeg er stygt redd for at den består av en slem mann og en stakkars kvinne. Kommer han til å ta hensyn til alle ofrene for vold i hjem hvor det ikke er noen far? Les her hvordan en rapport som avdekker mødres vold, endres underveis i et prosjekt av Barne- og likestillingsdepartementet. Når rapporten presenteres, eksistererer knapt denne volden lenger!

I fjor foreslo den samme justisministeren at foreldre (les mor) bør nekte å sende barna til samvær (les: hos far) bare dersom det er den minste mistanke om vold. Samvær er jo ensbetydende med at barnet er hos den forelderen det ikke bor fast hos, og det er vanskelig å tenke seg annet enn “far” når jo de aller fleste barn i Norge bor hos mor etter samlivsbrudd.

NOVA-undersøkelsen 2007, som er svært omfattende, slo fast at mor mishandler barna oftere enn far. Det gjelder summen av vold. For den groveste volden er mor like ille som far, for den mildere volden er hun mye verre. Slik ble rapporten gjengitt i media, og den vakte stor oppsikt, siden den avdekket mødrevolden:

http://pub.tv2.no/nettavisen/innenriks/article1461322.ece

Denne undersøkelsen vil være en del av grunnlaget for blant annet Storberget, når han skal sette i gang tiltak mot vold mot barn. Men når undersøkelsen er behandlet av Alternativ til vold og Senter for krisepsykologi, i et prosjekt finansiert av Barne- og likestillingsdepartementet for tidsrommet 2004-2010, forsvinner mødrene ut av denne rapporten. Nå heter det følgende: “Andelen som oppga minst ett tilfelle av fysisk vold fra en forelder, var 25 prosent. Andelen som oppga grov vold, var 8 prosent.”

http://www.fylkesmannen.no/ATV_Ingunn_Eriksen_SXnCa.ppt.file

Nå burde man kanskje ikke reagere på at det ikke lenger skilles mellom mor og far her, men på en merkelig måte forsvinner det som vakte mest oppsikt, for i neste avsnitt trekkes fedrene fram igjen, og siden går det far i far nedover hele veien: “Undersøkelser fra utlandet viser at 50 prosent av mennene som bruker vold mot partner, også bruker vold mot barn”. Og liksom tilfeldig slenges denne vesle setningen med: “Også kvinner bruker vold mot barn”. Men dette er også det eneste som sies om mødre og vold, til tross for at nettopp NOVA-undersøkelsen brukes som kilde.

Interessant er det å lese videre i dette materialet, for her går det på far hele veien. Jeg siterer: “Fedre som utøver vold. Hvem er de som omsorgspersoner?” “Fedre som ber voldelige mot mor.” “Fars irritasjon/sinne”.” Kan voldelige fedre endre seg? Ja, men realisme og sikkerhet kommer først. Voldelige menn blir sett på som psykopater, og de kan ikke endre seg.”

For et barn som utsettes for vold og andre overgrep, er det viktig å få hjelp. For å få hjelp, er det viktig å bli sett. For å bli sett, er det viktig at noen vet at man KAN være et offer. Hvis noen bevisst unnlater å omtale den ene av to mulige overgripere, blir dett etter min oppfatning svært feil. Det er et nhytt overgrep mot mange av de voldsutsatte barna, fordi muligheten til at overgrepene mot dem skal oppdages, blir mindre.

Barna som er blitt ofre for foreldres raseri, fortvilelse eller sykdom, er tragedier som ryster oss alle, men i dagliglivet i Norge var det pr. siste årsskifte 1.097.774 barn. NOVA-undersøkelsen fortalte at 25 prosent av de spurte (ungdom) var voldsutsatt. 8 prosent fortalte at de var utsatt for grov vold. Det er mange barn! Det er denne volden i dagliglivet det er viktig å ta tak i. Storberget kommer ingen vei om han fortsetter som han har gjort; Kun snakke om slemme menn!

Vurdert til: av 2 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/foreldrevold/artikkel.php?artid=10005323

Kan det gjøres en helhjertet innsats som begrenser vold mot barn, er det glimrende. La oss håpe det ikke bare er tomme ord fra politikerne denne gangen. Når de setter i gang arbeidet, skal de vite følgende:

Mamma slår barna mest. NOVA-undersøkelsen 2007 er blant de som viser at mødre er verre enn fedre når det gjelder vold. Funnene i Norge samsvarer med internasjonale undersøkelser.  Dette later ikke til å være kjent for norske politikere, for når det er snakk om vold i nære relasjoner (familievold het det tidligere) snakker man helst om menn… Justisminister Knut Storberget vil at barn skal holdes unna vold ved samvær. Alle vet at samvær betyr det samme som far. Barn som bor med en voldelig mor har ingen muligheter til å unnslippe. Barnehusene som Storberget er så stolt av, som skal være en trygg havn for volds- og overgrepsutsatte barn, men en samværsfar kan for eksempel ikke ta med barna dit dersom mor som barna bor med til daglig, er voldelig. Det er mor som eventuelt må gjøre det. Vil hun gjøre det…?

http://mannskampen.blogspot.com/2009/12/dette-er-en-virkelighet-for-mange.html

Gjeldende lovgivning gir den som har daglig omsorg (nesten alle barn etter samlivsbrudd bor med mor) rett til å nekte spesialisthjelp til barna, som for eksempel barnepsykolog. Hun kan derfor sette en effektiv stopper for at barnet skal fortelle om overgrep det utsettes for i hjemmet.

Kilder:

http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/11/26/519278.html

http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.1210218

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=565739

De har i sannhet en utfordring, politikerne.

Vurdert til: av 1 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/foreldrevold/artikkel.php?artid=10004928

VG`s oppslag om foreldredrap av barn, er svært viktig. Kanskje kan det føre til tiltak som gjør at vi i fremtiden kan få færre slike tragedier. I VG kan vi lese at mer enn tjue prosent av ungene blir drept av sin egen mor. De øvrige av far. I enkelttilfelle er det stemor eller stefar som står for ugjerningen. I det mest omtalte barnedrapet i Norge, Christoffer-saken, ble morens nye mann dømt, mens Christoffers mor, som faktisk bodde i hjemmet der ugjerningene ble begått, ikke ble stilt til ansvar. Skolen til gutten blir kritisert for ikke å ha oppdaget noe, men burde ikke mor være den første til å oppdage? Christoffer kunne heller ikke få hjelp av sin pappa. Moren hadde uten noen som helst grunn nektet ham og sønnen samvær etter at hun fant en ny mann. Denne nye mannen mishandlet barnet hennes så lenge og så grovt at han døde av skadene.

Oopps…? Holder jeg feil fokus her? Var det ikke slemme menn det var snakk om? Joda. I VG. Og dermed  i folks bevissthet. Bevisstheten dannes av blant annet mediene. VG er med sin reportasjeserie med på å skape et ensidig inntrykk av at det er fedrene som er drapsmenn. Det er fedrene som er slemme. Det er samvær med far som er farlig.  Sannheten er at også mødre er farlige, og i det daglige er de langt mer voldelige mot ungene sine, enn det far er! Det er nemlig ikke slik at menn er slemme og kvinner er snille. Å tro på det er naivt og farlig enkelt.

Mødrene oftest voldelige

Krisesentersekretariatets mektige leder, Tove Smaadahl, får igjen komme frem med sine synspunkter om slemme menn. Hun sier blant annet at domstolene ofte ser bort fra fars vold mot barna når det er snakk om barnefordeling. Domstolene tar ikke hensyn til barnas beste. Jaha! Det er da ganske merkelig at ingen ser på fakta om vold mot barn. Norske undersøkelser (som støttes av utenlandske) påpeker at mødre oftere enn fedre er voldelige mot barna sine. Grov vold like oftere, andre voldsformer langt oftere! Samtidig er det nettopp mor som beholder barna i de aller fleste tilfelle, og forskning om vold mot barn viser at enslige mødre er høyrisikogruppen for denne volden! Av landets 270.000 barn som er ofre for samlivsbrudd, sitter mor med daglig omsorg i de aller, aller fleste tilfelle. Omsorgsretten tar/får hun nærmest automatisk. Mange fedre opplever at de møter veggen når det er spørsmål om hvor barn skal bo. Noe annet enn mor, er oppsiktsvekkende. Mødre har et mektig våpen allerede fra samlivsbruddet er et faktum: Dersom de ”tar” ungene (flytter med dem, eller hiver far ut), kan de nekte far samvær med ungene, og ikke la ham se dem igjen før han ”gir seg”. Samvær skal være på mors premisser, ellers…!! Fasen rundt samlivsbrudd er ofte svært konfliktfylt. For slike handlinger belønnes mor av det norske systemet. Hun kan kreve far for mer i bidrag fordi han ikke har samvær. Når far setter i gang prosesser for å forsøke å få samvær eller daglig omsorg, er han ”konfliktskaper”. Barn skal skjermes for konflikter. En velkjent formulering i domsavgjørelser er at barna skal bli hos mor for å få ”ro og forutsigbarhet”. Er det rart mange menn blir dypt fortvilte? Hvem er egentlig konfliktskaperen?

Fedre gir opp kampen

Den eneste undersøkelsen som sier noe om barnefordeling i rettssalene, stammer fra dommer i lagmannsrettene i Norge. Her var det nesten likelig fordeling mellom mor og far når det gjaldt hvem som fikk daglig omsorg for ungene. Det er ikke gjort noen undersøkelser i tingrettene, som er den instans som behandler de fleste sakene. Det er min påstand at fedre ofte gir opp på dette nivået i rettsvesenet, både fordi de føler at det er nesten umulig å nå fram, og fordi de oftest må bære alle utgifter, mens mor slipper unna uten å betale en krone. En rettsprosess om barnefordeling kan koste hundretusener av kroner, og i slike saker er det aldri slik at ”taperen” betaler. Om far skulle vinne fram, må han likevel betale regningen. Undersøkelen fra lagmannsrett viser også at far oftere ”vinner” når det gjelder tenåringer, mens mor oftere ”vinner” i striden om de små. Kan det ha sammenheng med at barna nesten kan bestemme selv fra 12 års alder? Undersøkelser om fordeling av samvær viser for øvrig også at der far har daglig omsorg, får mor oftest mer samvær enn det som er vanlig, mens der mor har omsorg, får far mindre samvær. Er fedrene egentlig ”snillere” på dette området? Ser de oftere barnas behov for god kontakt med den andre forelderen? Har det sammenheng med at barnas behov for kontakt med begge foreldre overskygger økonomiske motiver? Jo mer samvær med den andre, jo mindre bidrag…

Ny barnelov, flere konflikter

Stortinget har nettopp vedtatt den nye barneloven. Den gir to overnattinger mer pr måned for samværsforelderen som et utgangspunkt. Gjelder selvsagt bare saker etter 1.juli i år, slik at alle eksisterende samværsordninger faller helt utenfor. Men det finurligste er at den nye samværsnormalen gir mindre i bidrag til forelder med daglig omsorg (oftest mor). Aner vi at det blir enda mer konflikter av dette? Om mor ikke vil gi far samvær etter den nye loven, risikerer hun jo ingen ting som helst. Det har ingen konsekvenser om hun nekter. Blir det rettssak, er det far som må betale kostnadene. Og han er jo ”konfliktmaker” når han vil gå til retten. Dermed er han nesten dømt til å tape. De aller fleste fedre som ønsker å ha god kontakt med barna sine, gir opp før de kommer så langt som til retten. Mange menn som har kontaktet mannskampen.no, forteller at de hele veien må gi seg, ellers risikerer de å tape alt. Kvinner har gjerne et rådgivende nettverk i konflikten. Det er venninner og folk som arbeider i selve ”systemet”. Der får de råd om hvordan de skal gå fram for å sikre seg selv. Menn mangler ofte et nettverk de kan få hjelp hos.

Livskrisesenter for menn

Uten et likestilt utgangspunkt mellom fedre og mødre i de mange konfliktene om barna ved samlivsbrudd, er det dessverre også duket for tragedier. Ofte latterliggjøres beslutningen som nå lovfester et tilbud om krisesenter også for menn. Krisesenter forbindes med kvinner som er utsatt for (eller hevder å være utsatt for) vold. Menn er da ikke utsatt for vold? Joda, det skjer, men kanskje et krisesentertilbud for menn også burde omfatte livskriser av så enorme dimensjoner som vi her snakker om, nemlig samlivsbrudd og tap av kontakten med barna.

Noen som savner linker til fakta? Finnes masse av det på bloggene mine. Bloggadressene på mannskampen.no.

Vurdert til: av 1 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Stortinget har vedtatt den nye barneloven. Fra 1.juli er såkalt vanlig samvær utvidet med en overnatting i uka. Det høres fint ut, men gleden kan være kortvarig for de mange titusener fedre som allerede har en samværsordning. Loven gjelder nemlig ikke dem! Den nye barneloven gjelder bare avtaler som inngås eller dommer som avsies etter 1.juli 2010.

Det er strid om samvær etter en lang rekke samlivsbrudd her i landet, og det blir neppe lettere av at loven nå kan gi fedre litt mer tid med barna. Lovendringen kan nemlig føre til at mor får mindre i bidrag. Hun vil tjene på at samværet er mindre enn den nye barneloven definerer som det som heretter skal regnes som “vanlig samvær”.

Realitetene i loven er en skikkelig kalddusj for mange fedre som nå hadde håpet å få mer samvær med barna sine etter samlivsbrudd. Dersom mor ikke er samarbeidsvillig, kan det være nødvendig å gå til rettssak for å få ekstra samvær, men det er ikke gitt at man vil oppnå annet enn titusener i utgifter til advokat og rettsprosesser. Da forslaget til ny barnelov ble presentert av regjeringen i valgkampen, fremgikk det at fedre skulle få mer samvær. Det gjaldt både vanlig ukesamvær og feriesamvær. Når loven nå er vedtatt i Stortinget, er det bestemt at denne delen av loven gjelder fra 1. juli, men loven har selvsagt ikke tilbakevirkende kraft. Ingen gamle avtaler eller dommer på dette området blir endret. Dette fremgår tydelig av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets nettsider:

Barneloven § 43 andre ledd fjerde punktum lyder med virkning fra 1. juli 2010 slik (nytt i kursiv):

“Vert det avtala eller fastsett « vanleg samværsrett », gjev det rett til å vere saman med barnet ein ettermiddag i veka med overnatting, annakvar helg, til saman tre veker i sommarferien, og annankvar haust-, jule-, vinter- og påskeferie.

Den nye definisjonen vil gjelde der avtale eller domsavgjørelse om ”vanlig samværsrett” inngås etter 1. juli 2010. Det skjer ikke noen automatisk endring av gamle avtaler eller domsavgjørelser.”

I tillegg fremgår det altså at lovendringen kan føre til endringer i bidragets størrelse, det vil si at mor risikerer å få mindre bidrag når far har barna mer. Det er neppe noe som vil gjøre frivillige løsninger enklere i en del tilfelle.

270.000 barn berørt

270.000 norske barn er berørt av samlivsbrudd. I nesten alle sakene er det mor som tar eller får daglig omsorg, og far som blir samværsforelder. Over hele landet møtes foreldre i bitre rettsoppgjør. I disse sakene er far oftest taperen, og det er oftest far som bærer utgiftene. En full runde i rettsapparatet kan fort koste mellom 100.000 og 200.000 kroner.

Fedre som gjennom rettsavgjørelser har kjempet seg til samvær med egne barn etter den gamle loven, må gå en ny runde dersom de har en gjenstridig “eks” mot seg. Og det er slett ikke noen automatikk i at de vil vinne fram. Tradisjonelt blir fedre som kjemper for sin og barnas rett, stemplet som “konfliktmakere”. Og er det konflikt rundt barna, blir det kjapt en rettsavgjørelse som sier at det av hensyn til ro for barna, skal være mindre samvær enn mange fedre vil ha.

Loven gir ingen ting

Den nye barneloven bar et bud om håp for mange fedre som sliter med å få være sammen med egne barn, men loven gir dem i realiteten ingen ting. Fremdeles vil det være slik at mor bestemmer. Hun bestemmer om det skal være samvær i det hele tatt, evt hvor mye det skal være, og når det skal være. Dersom hun nekter samvær, får det ingen konsekvenser for henne. Rent bortsett fra at hun har krav på mer i bidrag fordi far ikke er sammen med barna sine!

Norske fedre har en måte å møte denne nye utfordringen på. Det er at det er DE som “tar” daglig omsorg for ungene, mens mor får være samværsforelder. I dag er det slik at mødre nesten automatisk “tar” ungene med seg, alternativt kaster ut far, ved samlivsbrudd. Når de først sitter med barna, er det i mange tilfelle en nesten håpløs prosess for far å forsøke å vinne barna tilbake.

“Ta” barna før mor

Norge har verdens beste menn og fedre, og det er ingen grunn til at barn automatisk skal følge mor ved samlivsbrudd. Jeg vil oppfordre alle menn som mener de selv er best egnet til å ta vare på ungene, til å ta initiativet til dette i en prosess med samlivsbrudd. Det er for sent å komme på banen dagen etter, eller måneden etter. Stygt gjort? Neida, det er akkurat det samme som skjer hver eneste dag over hele landet. Mødrene “tar” barna, enten de er egnet, eller ikke! Når de bitre “eksene” møter til mekling, dreier den seg stort sett om å sette opp en samværsordning for far. Hvorfor ikke for mor?

Vurdert til: av 3 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vold i nære relasjoner, såkalt familievold, har mange forskjellige ansikter. I dagens VG ser vi to av dem:

I Sverige har en pappa banket sønnen sin, slik at ei 28 år gammel jente grep inn og tok ham, og holdt ham til politiet kom. Tøff jente!

I Norge skal Berit Riise i morgen fortelle på TV at hun levde med en voldelig ektemann for 20-25 år siden. Han ble til slutt dømt.

Kunne vi tenke oss følgende to scenarier:

I Sverige har en mamma banket sønnen sin, slik at en 28 år gammel mann grep inn, og holdt henne til politiet kom.

I Norge skal pappan til Riise-brødrene i morgen fortelle hvordan han levde med ei voldelig kone for 20-25 år siden. Hun ble aldri dømt, men han skilte seg fra henne.

Ikke tenke oss det? Hvorfor ikke? Det er et faktum at i parforhold i aldersgruppen 20-40 år er det ganske likelig fordeling av kjefting, spark og slag mellom kvinner og menn. Bare den groveste volden, som drap, er det stort sett menn som står bak.

Det er et faktum at kvinner oftere mishandler barna sine enn det fedre gjør. Ved grov vold er kjønnene like ille mot ungene sine, ved mildere (men fortsatt straffbare) voldsformer, er kvinnene mye verre en mennene. Sum: Mor slår mest.

Det er en tendens til å se på vold i nære relasjoner som et problem med voldelige menn. Dette er ikke riktig! Spesielt når det gjelder vold mot barn, er det grunn til å være oppmerksom på undersøkelsene som viser hvem som oftest er voldsutøvere. Er vi ikke villige til å se på hele voldsbildet, ser vi heller ikke alle ofrene, og kan følgelig ikke hjelpe dem.

Ingen vold kan unnskyldes, men enkelte voldsepisoder kan forstås. Den 28 år gamle svenske kvinnen som nå hylles som heltinne, fordi hun grep inn med vold for å stoppe vold, gjorde etter mitt skjønn det riktige. Flere av oss burde bry oss, og i alle fall forsøke å stoppe overgrep, og varsle politiet.

Men jeg stiller følgende spørsmål: Om det var en 28 år gammel svensk mann som brukte fysisk vold mot en voldelig mor for å stoppe henne fra å mishandle barnet sitt, og deretter tok nakkegrep på henne og holdt henne nede til politiet kom… Ville han da vært en helt på samme måte, eller ville han sittet i fengsel?

Vurdert til: av 1 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En trebarnsmor og lærer fra Sogn og Fjordane har fått en bot på 15.000 kroner etter at hun kjøpte sex av en tyrkisk gigolo under en ferietur. Siden kvinnen jobber i skolevesenet, har politiet rutinemessig varslet arbeidsgiveren hennes, som nå vurderer oppsigelsessak, fordi brudd på loven om kjøp av seksuelle tjenester er uforenlig med jobben som lærer.

http://www.nrk.no/nyheter/utenriks/1.6665751

Den konstruerte historien om læreren fra Sogn og Fjordane er dermed høyst aktuell.

Men kjøpe sex i utlandet…? Det er vel ikke straffbart?

Joda:

- Regjeringen har kommet til at forbudet også skal gjelde nordmenn som kjøper sex i utlandet. Mange kjøper sex i utlandet og vi får ikke bukt med dette – menneskehandel og prostitusjon, med bare nasjonale lover. Vi håper lovforbudet vil føre til en holdningsendring hos dem som kjøper sex, sier justisminister Knut Storberget.

http://www.nettavisen.no/innenriks/article1770341.ece

Den foreslåtte strafferammen for sexkjøp er maksimalt ett års fengsel om den prostituerte er voksen og maksimalt tre år om den prostituerte er mindreårig.

Og bare for å si det: Også i Norge kjøper kvinner sex. Men først og fremst er dette et manneproblem. Delt i tre grupper, etter det jeg har lest meg til. En av gruppene er mennesker som av en eller annen grunn, for eksempel handikap, er uten muligheter til å skkaffe seg nærhet med andre mennesker på vanlig måte. I en del av disse tilfelle innebærer nærheten også sex.

Jeg skal ikke ta stilling til om sexkjøpsloven er riktig eller ikke, men jeg vil påpeke at den ikke bare rammer “ekle menn”. Sexkjøperen er ikke bare gruppen “familiefedre med barnesete i bilen”, men et utvalg av hele samfunnet. Ingen kan utelukkes, verken kvinner på ferietur, eller toppolitikere med “perfekt fasade”. Men når det kommer til dèt å varsle arbeidsgiver om slike svært personlige forhold, reiser hårene seg på hodet mitt. Dette er en heksejakt som kan føre til tragedier. Det kan ramme hele familier.

Vurdert til: av 3 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende